Forsiden

:FJERN-SYN: Den nye møtekulturen

:FJERN-SYN: Hva pandemien lærte oss om tid.

Billedtekst: Politikere beskylder hverandre stadig for å sove i timen. Men SV-politikeren Helge Mæland i Telemark gjorde det på alvor. Han duppet av da ordføreren i Porsgrunn var på vei ut i en to timers enetale -og snorket!  Nå hylles Mælands protest. Han har skapt nytt liv i debatten om møtets makt. 

Kilde:Skjermdump fra PD.

  • Etter snart halvannet år med nettmøter savner Dag Yngland den gode gamle tiden, da et organisert planleggingsmøte satte dagsorden.

:FJERN-SYN:

 

Dag Yngland

  • Møtets makt

Hva har du savnet minst i det siste årets innestengte pandemi-tilværelse? 

1) Reisevei til jobben? 

2) Småsnakk med gode kolleger? 

3) Endeløse møter på nett via vaklende mobil?

Du er ikke alene om du velger punkt 3.

I flere måneder har sosial kontakt på jobben for mange vært begrenset til møter over Teams, Zoom og andre digitale løsninger. 

Den gamle gode tiden da et godt organisert planleggingsmøte satte dagsorden - er blitt til en kakofoni av netthoder som snakker for mye, for lenge og om alt for mange ting. 

En grunn er at det digitale nettverket plukker opp alle lyder fra mikrofonen i rommet.

Hjernen klarer ikke å være mer selektiv og blende ut det som er uviktig.

Vi får plutselig en zoom opp i folks nesebor.

Det krisler og krasler i ledninger og mikrofoner.

Folk sier alt hva de tenker - HØYT-som hallo, hallo? HALLO!

Selv om vi ser hverandre i hvert sitt skjermbilde.

  • Hjernen er ikke digital

Så hvorfor er det så slitsomt med lange møter i digitale flater? 

Kroppen vår er ikke forberedt på det moderne digitale rommet. 

Vår hjerne er utviklet for nære samtaler i lune huler og intim atmosfære. 

https://www.bbc.com/worklife/article/20200421-why-zoom-video-chats-are-so-exhausting

Hvordan havnet vi her - i den digitale usikkerheten som preger så mange av dagens møter? 

Kanskje fordi vi ikke er godt nok trent. Bildet sier kjent som mer enn tusen ord.

Kameravinkelen er for skeiv. Det blir fort lysende taklamper i stedet for lyse idéer. 

Vennlige hjemmestemme kan være hyggelig - hjemme. Men de irriterer i en offentlig debatt.

Æh...ja.... Hallo? HALLO? Nå hører jeg deg! Vent...nei ikke nå. Hvor ble dere av....? Hallo? Hallo!

På kontoret gir og tar vi beskjeder. _ Det er oppfattet! _ Den er grei....

Nå vi er i hjemmemodus er det ikke lett å takle så mange mennesker i det digitale, offentlige rom.

Den svenske komikeren BOMBAB har humor-analysert  arbeidslivets møter i pandemiens tid - ved å snu problemet på hodet. 

 

 

  • Sosiale dyr

Mennesker er sosiale dyr. Mange klarer ikke å gå lenge uten å møte en fysisk person å snakke med.

Andre jobber best alene og trives med det. 

I nordiske land har møtekultur en helt spesiell plass i jobbtilværelsen. De setter ikke bare dagsorden, men fungerer som massasje av sosiale bånd i en kultur der man har godt med tid og ikke treffes så mye ute på kafé når været er kaldt.  Å sitte innesperret alene i en pandemi blir dermed en tøffere test enn vanlig for mange andre folkeslag. 

Når offentligheten så forbyr den private delen av samfunnet å møtes fysisk på grunn av smittefaren - blir det vanskelig å raskt endre gammel møtetradisjon til ny teknologi.

Samtidig er de nordiske landene blant de mest digitaliserte i verden, og folk er vant til at de fleste private og offentlige oppgaver kan løses over nett.  

For mange er dette hverdag allerede. Mobilen er med overalt.  De sender bilder, tekst og har åpen link nesten hele tiden. 

Det er nok det pompøse og stive ved tradisjonelle møter som vil tape. Hierarki-møtet der ordføreren eller andre kan dominere andre med sin klubbe bør høre fortiden til. 

Våre sosiale signaler har alle sin bakgrunn og historie. Mange kulturer har en åpen hånd som et symbol på velkommen introduksjon. En åpen hånd signaliserer at du ikke bærer våpen og kommer i fredelig hensikt.

Lenge har håndtrykket vært et signal om enighet og troskap der man symbolsk blander blod og svette, men etter pandemien får det kanskje en mer avskrekkende funksjon. 

Kanskje blir den nye albue-knekken det nye God Dag? Hvis ikke trenden slutter fordi folk får vondt i ryggen.

I en globalisert verden er det rom for å hilse på det meste og ritualene er svært forskjellig fra kultur til kultur.

https://ndla.no/subject:18/topic:1:185337/topic:1:55568/resource:1:58316?filters=urn:filter:18569f4e-5901-472a-96a0-b06c09b201fb

Kanskje den gamle religiøse striden om hvem som skal håndhilse på hvem - av mann/kvinne, ung/gammel og mørk/hvit også kan løses digitalt? Hva med med et tastetrykk?

  • Det gode livet venter?

Det eneste vi vet om livet etter pandemien er at samfunnet må tilpasse seg den nye tid. Arbeidsgivere og fagforeninger må finne rammer for den nye arbeidsdagen. Mye arbeid kan defineres annerledes enn i timer. Debatten om borgerlønn vil tvinge seg fram. Vi vil jobbe mer når vi må og mindre når vi ikke kan.

Reduserer vi rush-trafikken minker også behovet for å en overdimensjonert transportkapasitet laget for tyngdepunkter en time om morgenen og en om ettermiddagen. 

Kanskje kan barn og foreldre nå få mer felles tid? Kanskje kan de gamle igjen trekkes inn som ressurspersoner i oppdragelsen? 

Vil folk heller bo godt lokalt og surfe til jobben på nett - enn å bo dyrt og trangt et sted der de kan ta trikken til sentrum. 

Kan det hektiske livet vi har hatt i Olje-i Norge de siste tiårene bli roet ned litt av pandemien? 

Kanskje kan få vi tiden tilbake? Der det ikke skjer noe spesielt, men det er fint likevel. Stillhet.